KVADRATMETER MED SAMVITTIGHET

 

Kvadratmeter har blitt den viktigste varen for folk flest. I lang tid har praten om bolig og kvadratmeter, priser og rente, opptatt gammel og ung særlig i pressområdene. Belåningsgraden per husstand er historisk høy, giret opp av en like historisk lav rente og kollektiv forventning om sikker gevinst.

Av: Tor Haugnes

For et par år siden opplevde jeg å en dramatisk endring i sivilstand og ditto boforhold. Folk som hadde fått med seg dette var nesten mer opptatt av om jeg nå leide, eller hadde kjøpt den nye boligen, enn hvordan jeg hadde det. Jeg klarte overgangen, både økonomisk og ellers, men det har ikke alltid vært sånn. I likhet med mange andre har jeg følt på hvordan det er å ikke få endene til å møtes. Som nyutdannet historiker, uten fast jobb og aleneforsørger, ble jeg kjent med velferdsstatens sikkerhetsnett. Ikke alle kommer opp av nettet, noen faller til og med gjennom. Nå, mange år etter er jeg neppe alene om å tenke på at presset i boligmarkedet bidrar til at flere har store økonomiske utfordringer. Mange har få om noen valg, de må flytte, til billigere boliger. Noen blir utnyttet på det groveste. Jeg vil påstå at det langt fra bare er bolighaier, for jeg mener å ha registrert at dette også gjelder helt «vanlige» folk. De som har kjøpt for å leie ut. Uten tanke på hva det er de skal tjene penger på. Luft og kvadratmeter. Det er jo markedet som bestemmer prisen, når tilbudet er lite stiger prisen på varen. Jeg er enig i at det er viktig med et marked, men samtidig er noe i ferd med å gå galt. En sikker bosituasjon kommer høyt, om ikke høyest opp på listen over hva som definerer trygghet. Derfor er det ekstra trist å registrere at de som også rammes av dette, er naturligvis også barnefamilier.

 

Tilbake til starten. Til praten rundt bordet i sosiale lag. Der det er forventet at du skal fortelle om oppussing, (dyre)ferier og andre påkostede «investeringer» og selvfølgelig hva du tjener på ditt jordiske gods og dine belånte kvadratmeter. Er det mulig å tilby et alternativ til den lånefinansierte selvopptattheten? Hvor bra er det egentlig å utnytte andres ulykke til egen inntekt? Denne egeninteressen ønsket jeg å finne ut om det var mulig å utfordre. Jeg ba noen flinke BI-studenter om hjelp. Et knippe gode, unge folk, sikkert med gode karakterer – men viktigst, karakter til å ville prøve å utforske noe nytt. Det har vært mange timers diskusjon, prøving og feiling. Kalkyler og presentasjoner, framskritt og tilbakeslag. På veien har vi vært så heldige å fått venner. Uten Marit Nybø i ByBo, Kirkens Bymisjon hadde det aldri blitt noe Alternativ utleie.

 

Vi er ikke et alternativ til politikere eller utbyggere som mener at regulering, av kreditt, antall boligenheter, endring av skatteordningene eller andre kreative ideer er løsningen. Vi er et alternativ til deg som skal leie ut. Det er du som velger.

 

Jeg har aldri glemt hvordan det var. Å være leietaker, forsørger og avhengig av noen andre, av staten, sosialpenger og boligtilskudd. Stille på visning uten å kunne si at jeg var i fast jobb og hadde egenkapital eller et lass med penger. Jeg kommer aldri til å glemme det heller. Så nå, mange år etter, kan jeg endelig begynne å gjøre noe med det. I hvert fall er jeg naiv nok til å tro at det er det vi gjør. Det håper jeg at du også kan tenke deg. Vi skal sikre at du får pengene du trenger, men antagelig ikke det du maksimalt kan få ut av kvadratmeterne dine. Vi tror dessuten at alle trenger å minnes på at det også kan skje deg, eller noen du er glad i. At din økonomiske trygghet kan gjøre godt for noen som trenger en ekstra håndsrekning. Et par tusen kroner billigere husleie for å kunne bli boende i den skolekretsen, eller nærmiljøet for ungene. Jeg håper derfor at min historie kan bidra til at du som kan vil vurdere et alternativ som din utleietjeneste.